Storslagen natur og flotte mennesker langs finnmarkskysten i 2013

WP_20130530_047Distansen Kirkenes til Tromsø hadde jeg i utgangspunktet ikke hadde sett frem til. Mygg, ensformig natur over endeløse vidder og turistbusser var min første tanke. Med litt planlegging og ikke minst flaks med en lang godværsperiode på våren ble alle mytene gjort til skamme. En tilnærmet myggfri opplevelse med en fantastisk og variert natur langs ytre kyst av Finnmark og Nord-Troms. Samtidig var de fleste turister fortsatt hjemme og jeg fikk mange interessante møter med mennesker som bor i område.

Våren, sommeren og høsten i fjor hadde jeg fulgt med på været helt nord, men det var dessverre helt håpløst med kun enkeltdager med fint vær. I mai var det ikke i tankene mine med tur, men når jeg så et fantastisk langtidsvarsel var det bare å spørre sjefen pent om avspasering, pakke sykkel og neste dag hoppe på første og dyreste flyet til Kirkenes. Jeg fløy først fra Trondheim og 50 mil sørover til Oslo hvor det var 10 grader og regn og deretter gikk turen 200 mil andre veien.

På flyet til Kirkenes kom jeg i prat med en hurtigrute nerd fra Tyskland. Han hadde opp gjennom årene tatt over 250 kortere og lengre strekk med fartøyene. Han sov om dagen og var oppe hele natten sammen med mannskapene. Han snakket godt Norsk etter flere kurs i Tyskland og mente han kjente de fleste som jobbet på alle hurtigrutene. Målet nå var å ta korte strekk frem og tilbake i Finnmark slik at han fikk snakket med sine venner på alle 11 skipene. Han håpet som tidligere at han kunne bli bedt på middag til kapteinenes bord. Da vi landet sa jeg på gjensyn da jeg var sikker på å treffe han på en av mine hurtigrute strekk, men det var siste gang jeg så han for denne gang.

Etter den kalde gjestevisitten i Oslo var det surrealistisk å gå ut av terminalen på Kirkenes til 22 grader og strålende vårsol. Været skulle fortsette i område hele turen i varmeste mai noensinne.

Innholdsfortegnelse:
På grunn av artikkelens lengde har jeg laget en klikkbar innholdsfortegnelse over dagenes opplevelser.
Dag 1: Kirkenes lufthavn – Bugøynes.
Dag 2: Bugøynes – Vadsø.
Dag 3: Vadsø – Vardø.
Dag 4: Vardø – Hamningberg – Vardø – Båtsfjord.
Dag 5: Båtsfjord – Berlevåg – Havøysund.
Dag 6: Havøysund – Olderfjord.
Dag 7: Olderfjord – Hammerfest.
Dag 8: Hammerfest – Hasvik på Sørøya.
Dag 9: Hasvik – Breivikbotn – Hasvik – Øksfjord – Skjervøy.
Dag 10 og 11: Skjervøy – Tromsø – Tromsø flyplass.

Hele turen: Kirkenes – Bugøynes – Vadsø – Vardø – Hamningberg – Båtsfjord – Berlevåg – Havøysund – Olderfjord – Hammerfest – Sørøya – Øksfjord – Skjervøy – Tromsø (779 km)Heleruten
Det ble en meget variert tur med lange slitsomme etapper og korte og lengre strekk med hurtigruten, ferge og hurtigbåt. Til sammen fikk jeg kjørt med 4 forskjellige hurtigruter som var en opplevelse i seg selv. Terrenget var lite kupert fra Kirkenes til Vardø bortsett fra avstikkeren til Bugøynes. En til tider kraftig motvind gjorde det likevel utfordrende å fullføre de daglige etappen. Fra Båtsfjord til Berlevåg, Havøysund til Hammerfest og på Sørøya var det en god del stigninger over fjellene, men de var ikke spesielt høye og stigningene var forholdvis slake. Det er viktig å ha med mat og utstyr slik at man klarer seg selv da det til tider er langt mellom folk og infrastruktur. Været var heldigvis også denne gangen på min side og jeg hadde stort sett strålende sol med unntak av et par kvelder/netter hvor jeg heldigvis befant meg på hurtigruten. Det litt merkelige er at først siste dagen på vei inn til Tromsø kom jeg sør for utgangspunktet Kirkenes.

På alle mine tidligere turer hadde det røket opp til flere eiker på bakhjulet til den tungt lasta sykkelen. Denne gangen hadde jeg kjøpt meg et dyrt hjul til ca. 2000 kr. som de lovte ville holde. Heldigvis fikk de rett og det var ga en stor trygget å slippe å bekymre seg for dette i ødemarken.

Dag 1: Kirkenes lufthavn – Bugøynes (96 km)Kirkenes-Bugoynes
Etter en times tid var sykkel skrudd sammen, bagasjen på plass og sykkelklærne på. Motivasjonen var på topp og jeg var klar for det herlige slitet jeg nå kjenner alt for godt.

SANYO DIGITAL CAMERA
Før avreise på Kirkenes lufthavn.

Første mål var en titt i Kirkenes hvor jeg samtidig hadde planer om å kjøpe proviant. Derimot ombestemte jeg meg når jeg så at det var 12 kilometer til byen og dermed 24 km lengre dagsetappe. På flyplassen hadde jeg ikke sett noen kiosker og jeg tok sjansen på at jeg ville komme forbi et sted hvor det ble solgt mat på veien. I tillegg til vann hadde jeg kun en «stridsrasjon» i reserve som jeg kunne lage på veien.

Turen gikk langs E6 med en storslått natur og et minimum av biler. Her kunne man sykle mange minutter mellom hver bil passerte. Jeg priset meg lykkelig over at de fleste sommerturister ikke var her, men trolig er det ikke så ille langs veien fra Kirkenes da heller.

Da jeg syklet forbi et skilt med 1073 km til Narvik gikk det opp for meg hvor langt hjemmefra jeg var. I Trondheim står det tilsvarende skilt med 800 km til Narvik. Stadige møter med flokker av reinsdyr hjalp meg også med å få denne følelsen.

sammenstilling-kirkenes
Utsikt mot Barentshavet i Sør-Varanger kommune.

Uten min vanlige rutine med en banan i timen og polarbrød med spekemat hver 3 time begynte jeg etter hvert å bli ganske tom for krefter. Det var ingen butikker eller andre steder med matservering å se og jeg vurderte å lage min nødrasjon. Heldigvis dukket det opp noe som kunne minne om et sted etter 32 km som het Neiden. Jeg passerte først et meget slitent hotell som så ut til å være stengt, men som jeg senere fikk høre var åpent. Etter et lite stykke til kom jeg til min første lille «oase» i ødemarken med navnet Neiden Kro. Inne på den halvslitne kroa var det et par gamle lokale karer og en stor familie som alle så ut til å ha tilknytning til forretningen. En burger som sikkert var helt ordinær smakte helt herlig og is og kake gikk også ned på høykant. Jeg så etter noe spiselig å ta med videre, men fant ut at kaker og rekesmørbrød ikke egnet seg i bagasjen. Ved måltidet ute på terrassen fikk jeg noen myggstikk og det skulle vise seg å bli de eneste på hele turen.

Før jeg dro spurte jeg damene om det var en nærbutikk i område. Svaret deres var «Ja, den er 12 km unna og ligger i Finnland». Litt forundret måtte slå opp på kartet og som de sa var ikke Finnland langt unna. Jeg ønsket ikke så sykle denne omveien og fortsatte mot målet Bugøynes. Etter er par hundre meter dukket skiltet «Grenseområde for russiske grenseboere slutt» og det var tydelig at her var man nærme både den ene og andre grensen.

WP_20130530_009
Skiltet ikke langt unna Neiden.

Fra Neiden ble det en del stigninger før man kom opp på vidda som hadde en flott natur hvor veien strakte seg «uendelig» i horisonten.

sammenstilling-fraNeiden1
Over Vidda fra Neiden.

Jeg hadde vært på veien i mange timer og som alltid er det tyngre de første 2-3 dagene før kroppen og hodet venner seg til slitet. Jeg fikk litt motivasjon og krefter når jeg kom til Bugøyfjord som ikke kunne være langt unna bestemmelsesstedet Bugøynes, men det var en «liten» omvei ut fjorden og 36 kilometer igjen.

Bugoyfjord
Den «gyldne omvei» fra Bugøyfjord til Bugøynes.

Etter ytterligere 16 kilometer kom jeg endelig til avkjøringen mot Bugøynes. Jeg hadde ved et par anledninger på turen forsøkt å ringe Bugøynes camping for å høre om det var ledig og kom endelig i gjennom og fikk bekreftet dette før jeg startet på siste etappe.

sammenstilling-veikryssbugoynes
Utsikt mot Varangerfjorden med avkjøringen til Bugøynes på enden av sletten. Bugøynes skiltet selvsagt også på Finsk.

Så hva fikk meg til å sykle 4 mil ekstra for å overnatte i Bugøynes som kanskje er mest kjent for at befolkningen ville selge bygda i 1989? I ungdommen ble vi på en tur til Syden kjent med 3 gutter derfra. To av dem var kongekrabbefiskere og de hadde noen i mine øyne helt uvirkelige historier. Et eksempel var at de på lørdagene ofte kjørte de nesten 50 milene til Alta for delta på fest og samme distansen tilbake i løpet av natten og formiddagen. På en av disse turene var de uheldig med sin varebil/van å kjøre inn i en reinflokk. De var helt sikker på at de hadde truffet minst et dyr, men de så ingen utenfor bilen. De kjørte derfor videre, men etter en stund var det plutselig noe som klasket ned på sideruten. De så at dette var benet til et reinsdyr og stoppet. Dyret hadde blitt med over bilen og hang halvdød fast i takstativet. Jeg spurte dem hva de gjorde da og fikk til svar «Neei, vi hadde jo ikke penger til å betale erstatning til samen. Derfor slo vi ihjel vi dyret, kasta det bak i bilen og kjørte hjem. I garasjen hjemme parterte vi det og la det i frysen». De fortalte denne og andre i mine øyne fantastiske historier fra det hardføre folket på en hverdagslig måte som gjorde at jeg skjønte de var sanne. Jeg bestemte meg denne gang at hvis anledningen bød seg ville jeg besøke Bugøynes for å se stedet og treffe menneskene.

Kroppen var igjen helt tom for krefter da burgermåltidet var brukt opp, men jeg hadde ikke lyst til å bruke min medbragte middag før jeg kom frem. I tillegg var det en veldig kupert strekning over svabergene og selv med meget vakker natur var det ikke spesielt morsom avslutning på dagen.

sammenstilling-PaaVeiMotBugoynes
På vei mot Bugøynes

Etter å ha vært på farten i 7 timer så jeg endelig Bugøynes skiltet og fikk utsikt over den lille bygda.

sammenstilling-Bogoyness
Bugøynes

Som damen ansvarlig for Bugøynes opplevelser sa var ikke campinghyttene vanskelig å finne. Det var det første synet som møtte meg når jeg kom ned til stedet og de lå fint til nede på stranden. En gammel dame med håret til alle kanter møtte meg med et smil og så tidlig i sommersesongen var jeg kveldens eneste gjest. Prisen var 500 kr. natten og jeg takket nei til hennes forslag om å lage litt mat til meg da jeg regnet med dette ville komme i tillegg. Etter en deilig dusj fikk en sliten og utsultet kropp den vakumpakkede turmaten tilsatt varmt vann. Endelig fikk kroppen næringen den hadde skreket etter i lengre tid.

Jeg spaserte først en runde rundt stedet og opp til et utsiktspunkt .Det ble en helt fantastisk kveld/natt i Bugøynes med strålende midnattssol og verdens beste utsikt fra hytta. Helt støyfritt med lyden av bølgeskvulp gjennom de tynne veggene i hytta var det ikke vanskelig å få en god natts søvn.

SANYO DIGITAL CAMERA
Bugøynes kirke.

SANYO DIGITAL CAMERA
Utsiktspunkt over Bugøynes.

WP_20130530_040
Midnattssol og bølgeskvulp fra hyttedøra.

WP_20130530_047
Fra utsiktspunktet over stedet.
WP_20130530_055
Fristet med et nattbad, men Barentshavet var litt i kaldeste laget for meg.

Dag 2: Bugøynes – Vadsø (118 km)Bugoynes-Vadso
Neste morgen var jeg oppe tidlig for å handle inn frokost og proviant på butikken. For en del år tilbake hadde ikke stedet butikk og befolkningen måtte kjøre til nærbutikken 10 mil unna i Kirkenes. Nå var det andre tider med ikke mindre enn to butikker å velge mellom. Jeg syklet til den nærmeste og med gårsdagens erfaring i minne kjøpte inn rikelig med proviant både til frokost og dagens etappe til Vadsø. På vei ut snakket jeg med en dame fra Oslo som hadde bodd i Bugøynes i et år og der og da var jeg misunnelig på henne.

Da jeg var tilbake og skulle til å lage meg frokost kom damen fra campingen igjen og sa at hun hadde smurt på noen skiver til meg. Denne gangen følte jeg det var uhøflig å takke nei og jeg ble med henne inn i bolighuset. Det skulle vise seg å bli et minnerikt møte med et menneske med en sterk indre drivkraft og innovative tanker sterkere enn de aller fleste. Etter å ha tatt desentralisert utdannelse som lærer jobbet hun i en del år som lærer ved Bugøynes barne- og ungdomsskole. Tilbud om desentralisert utdanning mente hun for øvrig var viktigere enn alt annet når det gjelder å opprettholde bosetning på steder som Bugøynes.

Hun var en sosial person som likte å treffe mennesker og sluttet etter hvert som lærer for å starte Bugøynes opplevelser sammen med sin mann. Mannen døde for over 10 år siden og ungene hadde flyttet ut for lengst, men hun sto fortsatt på for bedriften stadig med nye ideer for å få folk til stedet. I vinter hadde det vært over 4000 turister som kom dit med buss fra Finnland for isbading, sauna og fiskesuppe før de returnerte. Ved saunaen var det ikke nok vann til at de kunne dusje av seg saltvannet, men heldigvis trodde de på historien om det mineralrike vannet som måtte være på kroppen i et døgn for at det skulle virke. Hun hadde nok tjent mye bedre hvis hun hadde fortsatt som lærer, men hadde tatt et verdivalg og fått et rikt liv med alle impulsene utenfra.

Hun fortalte også stolt om sine barn som alle på tross av de begrensede mulighetene stedet hadde, blitt veldig gode i fotball. Alle 3 guttene som begynte på stedets lag med det passende navnet IL Bølgen kom på kretslaget, og den ene Ole Haldorsen spilte på Bodø-Glimt laget som vant cupfinalen i 1993. Finnmark fotballkrets er «litt større» enn andre kretser og det hadde blitt mange timer kjøring for å følge opp ungene.

I Finnmark har de et annet forhold til avstander enn andre steder. Kirkenes som ligger 10 mil unna var i deres øyne kun en svipptur, men det var en utfordring at hvis de skulle ha elektriker, snekker eller andre tjenester måtte de som regel komme fra Kirkenes hvor kjøringen og tid også ble påplusset regningen.

En trist sak var at Sør-Varanger kommune nå hadde nå bestemt seg for å legge ned biblioteket i Bugøynes for å spare i følge henne 50.000 kr. i året. Biblioteket i Lassigården mente hun var viktig for bygda.
SANYO DIGITAL CAMERA
Lassigården oppført i 1850 og som overlevde «brent jord» taktikken fra tyskerne under andre verdenskrig hvor hele Bugøynes ble spart.

Verden er ikke stor og da vi kom inn på slektsforskning som vi begge hadde interesse i fortalte hun om forfedre i Hegra som er i mine hjemtrakter.

Det gikk med et par timer til frokost og når jeg endelig var pakket og klar gikk jeg for å gjøre opp hytta og frokosten. «Det er jeg som eier og bestemmer så det går bra!» sa hun og nektet å ta imot pengene. Jeg dro derfor fra bygda med et smil om munnen og en god følelse etter møte med et slikt godt og interessant menneske. Jeg tror jeg via henne kom litt inn i sjelen og drivkraften i Bugøynes. Det eneste jeg angret litt var at jeg ikke gjorde en større innsats for å oppsøke de tre jeg hadde blitt kjent med tidligere, men hadde glemt navnet på.

Før jeg forlot Bugøynes tok jeg en siste titt 10 kilometer over fjorden til dagens bestemmelsessted Vadsø. Det var bare så synd at det var 10 mil rundt og jeg hadde nesten lyst til å spørre en lokal fisker om skyss slik den Tyske oberstløytnant Flack gjorde under krigen, hvor han som takk sparte bygda for nedbrenning.

WP_20130531_004
Utkikk fra Bugøynes med Vadsø på andre siden av Varangerfjorden i det fjerne.

Veien gikk 2 mil tilbake samme veien som jeg kom dagen før, men denne gangen hadde jeg mer overskudd til å nyte naturen. Nok en gang var det reinsdyr å se og det som for meg begynte å bli en vane, var skummelt for reinsdyra. Biler var de ikke redd, men hver gang det kom et selvlysende rovdyr på sykkel fikk dyra panikk og sprang alle veier. Tydelig at det ikke var hverdagskost.

WP_20130531_018
Reinsdyr på strekningen fra Bugøynes til E6

Distansen som føltes som evighet dagen før var fullført på det som nå føltes som ingen tid og jeg var tilbake på den svært rolige E6.

Nå var det bare å finne rytmen på de nesten 80 kilometerne som gjensto. Igjen lite trafikk, flott vær og lange strekk med vei i ødemarken kun avbrutt av reinsdyr og noen hytter og bolighus spredt. Litt merkelig å se blå stedsskilt for så kun og se 2-3 hus før du var ute av stedet.

SANYO DIGITAL CAMERA
E6 fra avkjøringen mot Bugøynes mot Varangerbotn som besto av lange strekninger langs kysten med noen stigninger over område med vidde.

SANYO DIGITAL CAMERA
Oppdrettsnæring egner seg også i Barentshavet.

Halvveis til Vadsø kom jeg til Varangerbotn hvor E6 går videre sørover mens E75 fortsetter mot Vadsø og Vardø. Dette var også første tettstedet med handelsnæring og jeg inntok nok en burger på den lokale veikroa.

Jeg hadde syklet over 5 mil inn Varangerfjorden og nå var det bare å sykle tilsvarende distanse ut på andre siden før jeg kom til Vadsø. For å hjelpe meg var det en konstant og kraftig motvind. Litt mer bebyggelse på denne siden og en fin natur langs sjøen, men var tøft å holde motet oppe når jeg hele tiden så hvor langt det var igjen og vinden bremset meg. Det gikk sent og jeg ble litt for opptatt av klokken samt lav fart og fremdrift på speedometeret. Til slutt måtte jeg tape over speedometeret, få hodet på track med at jeg måtte ta tiden til hjelp og få ekstra motivasjon med musikk på ørene. Tapebiten beholdt jeg resten av turen som faktisk gjorde det enklere å gjennomføre de lange etappene. Jeg forholdt meg i stedet til veiskiltene som uregelmessig fortale hvor langt det var igjen til bestemmelsesstedet.

Når det var tid for matpause var det bare å slenge seg ned på lyngen som var myk og knusk tørr etter lengre tids godvær. De plagsomme insektene var heller ikke å se på grunn av tiden på året samt en frisk vind. Ved et par tilfeller ble det også litt småsoving for å samle krefter etter maten.

SANYO DIGITAL CAMERA
En av mange matpauser i veikanten.

WP_20130531_024
På andre siden av Varangerfjorden med Bugøynes fjernt i bakgrunnen.

WP_20130531_033Det lille tettstedet Vestre Jakobselv et stykke før Vadsø.

WP_20130531_035I Finnmark vet de å komprimere og utnytte varmen og slike hus bygd sammen med fjøset var det en del å se av.

Jeg var endelig fremme i Vadsø klokken 21:00 etter 9 timer på veien og kroppen og hode var veldig klar for en lang pause. Jeg har på mine turer ved et par anledninger bodd hjemme til helt vanlige folk via sofasurfing nettverket. Gratis overnatting er en ting, men det beste er at du får anledning til å bli litt kjent med noen som bor der du reiser forbi. Fra dem kommer du på innsiden i hvordan ting er på stedet og de har også de beste tipsene til ting verdt å se i område. Jeg fikk anledning denne natten til å låne en sofa til en hyggelig innbygger av Vadsø. Et stativ fult av gitarer var det første som møtte meg og hun var av den ekstremt musikalske typen som kunne spille mange instrumenter. Hennes bestefar var musiker og spilte trekkspill, hennes far Blues og hun mer moderne toner. Hennes største problem var en stor sceneskrekk som gjorde at talentet kun ble brukt til husbruk. Hun jobbet nå på et sykehjem og hadde tidligere gått på Universitet i Agder som jeg mellom linjene tror jeg forsto ikke fikk henne dit hun egentlig ville være. Hun hadde nå søkt og vært på opptaksprøve på et studium i Musikkteknologi ved NTNU og når hun snakket om det skjønte jeg at dette var et stort håp. Samtidig kunne jeg se for meg skuffelsen hvis hun ikke kom inn og jeg håper for hennes del at hun lykkes. En annen ting jeg i min uvitenhet ikke viste var at alle barna hadde samisk på skolen, og hun derfor snakket det flytende på tross av at hun selv ikke hadde Samiske aner. Nynorsk var derimot ikke nødvendig.

sammenstilling-VadsoEdelig fremme i Vadsø.

Dag 3: Vadsø – Vardø (90 km)Vadso-Vardo
Jeg sto opp tidlig og spiste frokost hvor jeg fikk sterke anbefalinger av min husvert å besøke Ekkerøy hvor hennes far opprinnelig kom fra og Hamningberg utenfor Vardø. Kvelden før hadde jeg ikke sett mye av Vadsø og jeg benyttet nå anledningen til å se litt på byen ved Varangerfjorden som også blir kalt Kvenhovedstaden.

SANYO DIGITAL CAMERA
Her speider vi over Vadsø by.

WP_20130601_002
Nok en herlig dag på gang.

SANYO DIGITAL CAMERA
Utenfor kommunehuset med symbolet for kommunevåpene.

Ekkerøy var mitt første mål 15 kilometer mot Vardø. Husverten sa det var flott natur og de hadde servering av nydelige vafler. Igjen var der å begi seg ut på den endeløse veien langs Varangerfjorden kun avbrutt av noen enkeltstående hytter og hus. Også denne dagen hadde jeg en god motvind og jeg kjente fort at motivasjonen ikke var på topp. Heldigvis var første delmål ikke langt unna og siden dette var eneste øyen langs strekningen var det forholdsvis enkel navigering. Et stykke på veien fikk jeg tekstmelding fra husverten som sa hun hadde blitt så inspirert av mitt prosjekt at hun hadde tatt seg en totimers treningstur på sykkel. Godt å høre at jeg også kan inspirere noen med denne galskapen tenkte jeg mens motvinden slet i klærne.

WP_20130601_006
Store deler av distansen mellom Vadsø og Vardø så slik ut.

WP_20130601_008
Et av mange frittliggende hus langs veien med integrert låve og selvfølgelig snøscooter i hagen.

I det fjerne begynte jeg å se en halvøy som måtte være Ekkerøy og jeg var meget fornøyd når jeg endelig fikk anledning til å ta en pause for litt mat og utforskning av område. Jeg hadde gledet meg til de berømte vaflene, men en dame jeg kom i kontakt med kunne skuffe meg og fortelle at det var noen uker før museet og restauranten åpnet for sesongen. Jeg måtte derfor nøye meg med mitt vanlige polarbrød for etterpå å ta en titt på fuglefjellet hun sterkt anbefalte meg å besøke. Jeg fikk valget om å gå på undersiden eller oversiden av og valgte den trygge veien. Jeg har aldri tidligere sett et fuglefjell og det var fasinerende å gå på undersiden og være så nærme at du nesten kunne ta på fuglene som lå på reiret. Jeg var veldig glad jeg hadde fulgt rådet jeg fikk om å ta et besøk på øya til tross for manglende vafler.sammenstilling-Ekkeroy
Halvøyen Ekkerøy som var et flott stopp og fin avveksling til litt ensformig natur.

Da jeg forlot Ekkerøy og fortsatte mot Vardø ble landskapet og motvinden igjen slik det var før øyen dukket opp, og ble mp3 samlingen ble nok en gang redningen for motivasjon og fremdrift.WP_20130601_030
Langt og lengre enn langt.

Jeg hadde syklet en time til mot Vardø da jeg fikk tekstmelding og det er vel ikke uten grunn at Vardø er stedet som har en radar rettet mot øst. Telefonen ble ikke brukt før jeg var sikker på at jeg igjen var innenfor Norsk område.
wp_ss_20130615_0001
Tekstmeldingen som kom inn på min telefon mellom Vadsø og Vardø

SANYO DIGITAL CAMERA
Noen sjeler hadde vært fornuftig å finne et avkjølende sted i varmen.

Det gikk tregere og tregere fremover med meget dårlig motivasjon lite krefter og stadig flere pauser. Jeg hadde nå vært på farten siden 08:30 og det var en enorm lettelse da jeg endelig så Vardø i det fjerne. Jeg hadde ikke sett frem til den undersjøiske tunellen på nesten 3000 meter, men nå var jeg likegyldig da den sto mellom meg og målet om god mat og en varm seng. Det var meget begrenset med trafikk, men likevel ikke en spesielt god følelse å være i bunnen av tunnelen langt under havet.

WP_20130601_058
Vardø bare en liten undersjøisk tunelltur unna.

På vei opp var jeg helt pumpa og jeg gledet meg til å ta inn på hotellet i Vardø. Jeg begynte å forestille meg hvordan byen var og jeg var litt fordomsfull, da det eneste jeg viste om stedet hadde jeg fått gjennom TV serien Den store snøballkrigen. En sliten by med slitne mennesker hvor alkoholen fløt var et bilde jeg fikk i hode. Denne gangen tror jeg Vardø var litt uheldig for alle mine fordommer slo til.

Vel fremme ved byens eneste hotell ca.18:00 ble jeg denne lørdags kvelden møtt av et yrende leven på hotellets terrasse. Her var folk i alle aldre som så ut til å ha sittet ute i sola og kost seg noen år. Vel inne på hotellet sa jeg litt spøkefult at jeg hadde ferdes langt og håpet de hadde rom til meg i natt, men svaret var ikke det jeg forventet. Den unge damen sa med et stort smil. «Nei her er det heilt fult». Det var vist mange arbeidere og fugletittere her om dagen. Helt utslitt etter turen innklemt på en liten øy var jeg nå husløs og spurte om det var andre muligheter. Camping fantes ikke men Jeg fikk oppgitt navnet til 3 steder med utleie av senger. Jenta anbefalte meg sterkt å prøve de to første før jeg gikk til det tredje. Etter å ha lett byen rundt fant jeg det første stedet i et vanlig bolighus, men både der og på plass nummer to like ved var det fult. Med jentas advarsel i bakhode dro jeg helt på andre siden av byen til tredjevalget og kom frem til et slitent hus med pent navn.

sammenstilling-fraVardo
Her er inntrykket som sitter igjen etter besøket. En by i forfall på alle måter.

Jeg ble mottatt av en kar som sa at her var det ledig og ble med inn i en innrøkt stue med en uflidd hund. Det virket greit nok og selv om det var meget shabby var det rent sengetøy og håndklær fint brettet på sengen. Prisen var bare 300 kr. natten og jeg tenkte at dette var jo ikke så ille som hotellet diskret hadde antydet. Egentlig hadde jeg tenkt meg ut å spise Pizza, men folket utenfor hotellet og det dårlige inntrykket av byen med nedlagte butikker og slitne hus i hovedgaten gjorde at jeg holdt meg hjemme. Jeg sovnet godt og våknet brått i 2 tiden på natten. Da var det full fest i nærheten med et støynivå ut av en annen verden. Det hørtes ut som hele Vardø var samlet på et rom i nærheten og musikken jomet utover. Jeg ble lettere frustrert og tenkte å si fra til eieren at han måtte roe ned naboene som bråkte, men etter hvert som jeg lyttet skjønte jeg at han var med og festen foregikk i huset til sin gjest.

Det var tydelig at alkoholen fløt og jeg hadde ikke spesielt lyst å avbryte festlighetene. Jeg tok derfor musikk på ørene og forsøkte å få litt søvn mens jeg i løpet av natten fikk med meg alle faser av en fest. Fra en glad forsamling med en blanding av damer og herrer til 3-4 menn som satt igjen og rølet aggressivt mot hverandre på morgenkvisten. Når jeg forlot stedet i 8 tiden var det fortsatt liv i festen og jeg bestemte meg for å gjøre opp rommet når jeg kom tilbake fra min dagstur til Hamningberg. På vei bortover hovedgaten så jeg to menn hvor den ene sov i trappa, mens den andre vagget frem og tilbake og forsøkte å få liv i sin kamerat.

Dag 4: Vardø – Hamningberg – Vardø – Båtsfjord (95 Vardo-Hamningsbergkm)
Det var søndag morgen og ingen bensinstasjoner åpne. Litt i villrede fikk jeg et godt tips om å kjøpe meg frokost på hotellet. Etter et bedre måltid hvor jeg også snek til meg en matpakke, tok jeg retning mot tunellen ut av Vardø igjen med retning mot Hamningberg. Jeg hadde fått sterke anbefalinger om stedet fra flere jeg hadde snakket med på turen så langt, og håpet det var verdt den ekstra dagen og de ti milene tur/retur. Det meste av bagasjen ble igjen i Vardø hvor jeg skulle ta hurtigruten på ettermiddagen og dette gjorde det selvsagt mindre slitsomt. Det var fortsatt litt klaustrofobisk å sykle under havet, men lite trafikk gjorde det igjen til en grei tur.

Etter den hektiske natten i Vardø var det herlig og en stor kontrast å trå utover tidlig søndag morgen i folketom storslått natur mot enden av Europa. Veien utover til Hamningberg var som de sa helt utrolig. På en del av strekningen var landskap jeg aldri har sett som nesten kan sammenlignes med månen. Turen til Hamningberg kommer helt klart inn på ti på topp listen over de flotteste naturopplevelsene langs kysten av Norge og jeg var glad jeg hadde lyttet til gode råd og brukte en dag og noen kalorier ekstra.

Fra Vardø gikk det først over en langstrakt vidde i morgensol før man nærmet seg havet.
WP_20130602_005
Vidde så langt øyet kan se.
WP_20130602_010
Etter en strekning over vidda kom man ned mot havet.

Omtrent halvveis til stedet kom man til utløpet av en elv hvor man kunne se innover Varangerhalvøya nasjonalpark

WP_20130602_062
Nasjonalparken starter halvveis mot Hamningberg ved utløpet av en elv og strekker seg innover vidda.

WP_20130602_060
Ved utløpet av elven hvor nasjonalparken starter.

Siste halvdelen til enden av Europa startet det fantastiske månelandskapet som gjorde stort inntrykk. Dette sammen med det Barentshavet som slo innover strendene var en mektig og nesten uvirkelig opplevelse.
SANYO DIGITAL CAMERA
En flott strekning ventet.


WP_20130602_019
Første gang jeg har sett reinsdyr som koser seg i strandkanten.

WP_20130602_014
Skal ikke klage hverken på veien eller utsikten.

WP_20130602_047
Et unikt landskap som mest minnet om det man har sett fra månen.

WP_20130602_021
Man blir ydmyk når man sykler alene gjennom slik natur.

Endelig kom man frem til Hamningberg med sin gamle bebyggelse. Bugøynes og Hamningberg har det felles at Tyskerne sparte stedet som gjør at det finnes hus helt tilbake til 1800 tallet. De fleste husene er bevart og er i dag verneverdig. Stedet som en gang var Øst Finnmarks største fiskevær med 250 innbyggere ble fraflyttet i 1965, og nå før turistsesongen var det kun noen få feriehuseiere å se. Det var spesielt å sykle til veien sluttet og vite at her ender Europa.

sammenstilling-Hamningberg
Fremme Hamningberg hvor Europa ender. Her var det bare å finne ly for vinden på min korte pause.

Det var en lang tur også denne dagen, men en kropp som begynte å bli sliten etter tre dager med voksne etapper taklet det fint grunnet mindre oppakning. Selv om jeg hadde sett naturen på vei ut var turen tilbake like vakker hvor man stadig så noe nytt. Etter en del timer på veien var det igjen tid for å sykle gjennom tunnelen under havet til Vardø for å ta hurtigruten videre mot Båtsfjord.

Det var lite liv ved overnattingsstedet og jeg la pengene på rommet og tok med meg min bagasje. Ikke at jeg hadde spesielt lyst til å slå av en prat med han som var ansvarlig for en av mine mest interessante overnattinger på tur. I etterkant syntes jeg i grunn det var litt fornøyelig og tok med meg denne opplevelsen som en god historie. Vi får håpe neste gjest fikk en litt bedre totalopplevelse.

Jeg så frem til å komme meg videre og for første gang i mitt liv reise med Hurtigruten. Det var MS Trollfjord som var første skipet jeg fikk anledning å reise med.

WP_20130602_074
Endelig kom skipet litt forsinket som det nesten alltid var til Vardø i følge noen lokale innbyggere.

WP_20130602_075
MS Trollfjord på vei inn til Vardø

Sykkelen måtte jeg ta inn lasterommet og jeg gikk opp og betalte det jeg synes var en forholdsvis stiv pris på den korte turen. På råd fra den Tyske hurtigrute nerden kjøpte jeg dusjtilgang for 20 kroner og kunne få på meg litt rene klær. På hurtigruten krydde det av gamle folk fra Tyskland, Frankrike og andre land. Trollfjord var en flott båt, men jeg trivdes ikke spesielt godt i denne luksusen med gamle brautende og høylytte mellomeuropeere. Overfarten varte bare 3 timer hvor vi store deler av turen kjørte forbi samme området som jeg hadde syklet mot Hamningberg.

sammenstilling-MSTrollfjord1
Ombord på MS Trollfjord

Motagelsen i Båtsfjord var en forferdelig stank av fisk. Lukten varte hele veien til det lokale hotellet som heldigvis hadde ledig rom. Jeg fikk fortalt at de etter jul hadde startet opp et torskehode tørkefabrikk som gav denne lukten. Innbyggerne var heller ikke spesielt fornøyd og de var i dialog om å forbedre problemet. Her var det bare å la vinduene være lukket og hoppe til sengs. Jeg sovnet helt utslitt av festen jeg ikke var invitert på i Vardø og turen til Hamningberg og våknet ikke før 12 timer senere neste morgen.

Dag 5: Båtsfjord – Berlevåg – Havøysund (102 km)
Baatsfjord-Berlevaag-HavoysundSiden Båtsfjord bokstavelig talt stinket fant jeg ingen god grunn til å bli der lengre enn nødvendig. Etter en god frokost på hotellet, innkjøp av proviant og knipsing av noen bilder startet jeg heftig og begeistret på turen til Berlevåg.

sammenstilling-Berlevag1
Et par bilder ble tatt i Båtsfjord mens jeg gledet meg til å komme bort fra den intense fiskelukten.

For første gang på turen var det en liten fjellovergang å bryne seg på. I forhold til turen i Møre og Romsdal var Båtsfjordfjellet et pingle prosjekt, men en sliten kropp slet likevel oppover de slake stigningene. Her var det enda tydelige spor av vinteren mens solen og varmen gjorde sitt beste for å bli kvitt siste rest.

sammenstilling-Berlevag2
Båtsfjordfjellet på 358 meter over havet.

WP_20130603_022
Det var fortsatt litt skiføre og en god kald bris over fjellet.

SANYO DIGITAL CAMERA
Et helt fjell for meg selv kun avbrutt med en bil som passerte en sjelden gang.

I det som føles som evigheten med rett vei over lange distanser skal det ikke mye til for å få litt ekstra energi. Etter mange mil kom jeg til veikrysset hvor jeg måtte ta av oppover mot Berlevåg og det ble feriet med polarbrød med spekemat og en liten høneblund i lyngen.

sammenstilling-Berlevag3
Fremme i Berlevåg kommune og «bare» 4-5 mil igjen til byen.

Siden før krysset hadde jeg hørt noen rare knirkelyder fra det jeg var litt i tvil om var mine vonde knær eller pedalene. Det viste seg å være venstre pedal som tydelig begynte å få nok og lagde fæle metallyder. Det hadde også blitt skjevhet og selv om det gikk greit fremover begynte jeg å bli litt bekymret for havari i ødemarken. Jeg så også på klokken at forretningene sikkert var stengt når jeg kom til Berlevåg og begynte å se litt mørkt på fremdriften. Det hadde nå blitt mange dager på rad med lange etapper fra morgen til kveld og jeg kjente at kroppen var skikkelig kjørt i grøfta.

SANYO DIGITAL CAMERA
En sliten kar som bokstavelig talt var helt i grøfta.

Endelig begynte nedstigningen mot Kongsfjorden og jeg kunne skimte vannet i det fjerne. Pedalen som var blitt dårligere tok mer av min oppmerksomhet slik at jeg ikke klarte å ha like stor fokus på naturen rundt meg.

WP_20130603_038
Slake bakker nedover mot Kongsfjord

WP_20130603_045
På utsiden av tettstedet Kongsfjord

Etter å ha syklet i timevis 60 km over fjellet hvor jeg hadde sett kanskje 3-4 hytter/hus og en bil i timen var det et veldig gledelig syn å se at Kongsfjord landhandel hadde åpent. Her var det butikk, kafe, kunstutstilling og det luktet helt nydelig vafler i lokalet. Jeg snakket med damen fra Østlandet mens hun stekte to plater med vafler til meg. Jeg hadde bestilt en men jeg nektet ikke når hun sa at jeg så ut som jeg trengte to for å komme meg til Berlevåg. De hadde arvet hus og den nedlagte butikken og startet i 2007 med sommeråpent fra juni ut til september. Både damen og butikken var fasinerende hvor alt inkludert damens klær hadde en gjennomført gammel stil. Kongsfjord har som mange andre småstedet vært i gjennom nedleggelse av skole, post med postnummer 9982 og butikk og det er veldig positivt at noen bidrar til liv i bygda selv om det ikke er hele året.

WP_20130603_049

Hun sa de hadde verdens beste vafler og det smakte faktisk som det. En nydelig smak og perfekt sprøhet gjorde at all min interne klaging på at jeg var sliten og hadde dårlig pedal forsvant og jeg bare nøt å kose meg i solen med vafler og kaffe.

Utenfor butikken satt en annen familie som jeg hilste på når jeg kom og igjen viste verden seg å være ganske liten. Moren og den voksne datteren kom bort til meg og spurte om det kanskje ikke var meg som hadde forespurt dem om overnatting via sofasurfing nettverket. Overasket svarte jeg ja på at jeg hadde forspurt noen i Berlevåg. De sa at de ikke hadde rukket å svare men at jeg var hjertelig velkommen til deres hjem når jeg kom frem. En meget hyggelig invitasjon, men jeg hadde bestemt meg for å reise videre med hurtigruta på kvelden og måtte derfor takke høflig nei.

Etter det herlige påfyllet av vaffelenergi både fysisk og psykisk fikk jeg tankene litt mer i konstruktiv retning og forhørte meg om sportsbutikker i Berlevåg. Jeg fikk nummer til den lokale sportsbutikken og ringte med et lite håp om at jeg kunne hente ut en pedal etter åpningstid. Det var ikke noe problem og det var bare å møte opp hjemme til eieren når jeg kom dit. Helt herlig å slippe denne bekymringen slik at jeg kunne fortsette å nyte det som skulle bli nok en veldig fin etappe.

SANYO DIGITAL CAMERA

De siste 3 milene inn til Berlevåg var i en nydelig natur hvor veien slynget seg langs fjorden. Jeg hadde ikke hørt om denne veien slik at overraskelsen gjorde opplevelsen enda bedre. Med to vafler og kaffe innabords hadde jeg godt med energi både til å nyte naturen og å komme meg fremover.

WP_20130603_068
Her var veien hugget ut i fjellet langs med sjøen.

WP_20130603_072
En heftig og begeistret natur

WP_20130603_074
Vidda går helt ned til fjorden enkelte steder.

SANYO DIGITAL CAMERA
Det er bare å nyte utsikten mot Barentshavet.

WP_20130603_078
Siste stykket før Berlevåg

WP_20130603_084
Endelig fremme med byen i bakgrunnen

Da jeg kom inn til byen var jeg sulten og tok inn på første og beste og kanskje eneste åpne matsted med navnet Fiskerens kro. Her var det skikkelig husmannskost med en gammel kelner som så ut som han nettopp hadde mønstret av og med en ung kokk i kulissene med upassende t-skjorte og kokkehatt. Maten som minnet om et gourmetmåltid jeg selv kan røre sammen etter en fuktig kveld på byen smakte derimot godt og prisen var lav. Det skal sies kroppen skrek etter næring og at jeg ikke er spesielt kresen så her kan det kan nok være delte meninger. På Fiskerens kro møtte jeg igjen familien som hadde tilbudt meg overnatting og jeg fikk nok en hyggelig invitasjon, men svaret ble fortsatt det samme. Datteren hadde en litt merkelig dialekt hvor det innimellom kom noen trønderske ord og det viste seg at hun hadde bodd der i mange år og at faren til hennes sønn kom fra mitt hjemsted. De hadde nå flyttet «noen» mil nordover til hjemstedet etter forholdet hadde tatt slutt.

Etter maten var det på tide å oppsøke hjemmet til mannen på sportsbutikken og her fikk jeg både pedaler og hjelp til montering. Tviler kanskje på om noen ville vært så velvillig på mitt hjemsted, men man vet jo aldri. Sykkelen var god som ny og klar for nye utfordringer.

Jeg skulle ta hurtigruta senere på kvelden og det var forholdsvis lenge å vente. Det meste så ut til å være stengt, men baren ved hotellet var åpen. Jeg tok meg en øl der mens jeg ventet samtidig som jeg planla turen videre. Bartenderen var fra Spania og var i følge med en liten gruppe av gutter og jenter fra samme land, som jobbet med oppussing av hotellet. De var her på grunn av dårlige tider hjemme og etter jeg kom hjem så jeg i Berlevågnytt at de også hadde fått en Spansk kokk på Fiskerens kro. Sannsynligheten for at dette svekket kvaliteten på maten var nok minimal.

Berlevåg ble vel kjent for korfilmen Heftig og begeistret og det gikk ikke lenge før det kom inn en stor gruppe ungdommer som heftig diskuterte neste koroppsetting. Da jeg gikk videre på den lokale kiosken var alle oppslag om kor arrangement slik at korfeberen levde tydeligvis i beste velgående på stedet.

WP_20130603_086
Aktivitetene ut fra oppslagene på kiosken er kanskje litt ensporet med mye koraktivitet.

Presis klokken 22:15 kom endelig hurtigruta og denne gangen var det Kong Harald jeg fikk æren av å sitte på med. Opprinnelig hadde også jeg tenkt å sykle område Mehamn – Gamvik – Kjøllefjord, men måtte prioritere bort dette da ankomst var midt på natten og jeg hadde allerede brukt en dag ekstra til Hamningberg. Jeg tok derfor en natt på Hurtigruten og i stedet for å gå av i Honningsvåg ved Nordkapp tok jeg neste stopp til Havøysund for å sykle det jeg trodde var en mye finere og mindre trafikkert nasjonale turistvei derfra.

Kong Harald var i mine øyne en lignede opplevelse som MS Trollfjord som et stort og litt upersonlig cruiseskip med gamle brautende mellomeuropeere som var opptatt med sitt. Jeg hadde ikke lugar, men igjen på råd fra hurtigrute nerden var det var bare å finne seg en sofa i baren etter den stengte ved midnatt.

sammenstilling-Hurtigruta
MS Kong Harald en sen og småkjølig kveld i Berlevåg.

Dag 6: Havøysund – Olderfjord (93 km)
I løpet av natten hadde jeg forflyttet meg til en bedre sofa helt forut på øverste dekk og ved 6 tiden på morgenen våknet jeg av et forferdelig leven. Det føltes som jeg var i krig, men det var bare et par busslaster med Tyskere som hadde kommet ombord i Honningsvåg og ville ha utsikt på ferden videre. Videre soving var uaktuelt og jeg fikk en liten titt på Honningsvåg før vi seilte videre.

To timer senere var vi fremme hvor jeg skulle av ved Havøysund. Mannskapet hadde ikke lyst til å åpne lasteluka bare for en sykkel og jeg og en fra mannskapet fikk den meget tunge jobben med å få den fullasta sykkelen opp trappene.

Havøysund var et fint lite tettsted med hvor det største kjennetegnet var en vindmøllepark på et fjell bak stedet. Det var tidlig på morgenen og etter et kort innkjøp av proviant startet jeg på den nasjonale turistvegen med Olderfjord som mål for dagen. Det var mye kjøligere i luften og litt gråere enn de tidligere dagene, men fortsatt pent og i løpet av ettermiddagen klarnet det opp igjen.

sammenstilling-Havoysund1
Fra Havøysund og første biten mot Olderfjord.

sammenstilling-Havoysund2
Ved stedet med det klingende navnet Bakfjord hvor det var en del stigninger.

Fra Bakfjord var det en del stigninger opp på snaufjellet hvor det var tydelig at det hadde foregått storstilt reinsamling. Jeg syklet forbi en del snøskutere som sto ved innhegningen og ventet på neste vinter. Jeg så ingen samer i område og fristelsen ble for stor til å prøvesitte en av doningene.

SANYO DIGITAL CAMERA
Søringsamen på ville veier.

Det var en flott sykkeltur langs med sjøen og jeg skjønner hvorfor dette er en av Norges 18 strekninger som har fått betegnelsen nasjonal turistveg.

WP_20130604_026
Fra toppen kunne man se veien slynge seg over snaufjellet.

På tre steder langs ruten var det noen stilige rasteplasser tegnet av arkitekten Reiulf Ramstad. I tillegg var de praktiske med le for vinden og jeg hadde lange pauser ved alle sammen.

sammenstilling-Havoysund3
Flere steder på veien var det satt opp kunstneriske rasteplasser.

Ut på ettermiddagen begynte jeg igjen å bli veldig sliten og nesten som vanlig var det ingen ting annet enn enkeltstående hus og hytter slik at jeg ikke hadde annet valg enn å fortsette. Været hadde igjen lysnet og solen begynte å varme.

WP_20130604_052
På ettermiddagen brøt solen i gjennom som alltid gjør landskapet endra vakrere.

Det begynte igjen å føles som jeg aldri skulle komme frem og jeg var veldig glad når jeg kom til første krysset siden jeg startet fra Havøysund for 7 mil siden og jeg viste det var kun 2 mil igjen til Olderfjorden. Veien gikk nå bort fra fjorden og opp på vidda mot Porsanger. Heldigvis hadde jeg en god medvind som hjalp godt en sliten kropp fremover. Med skog, vann og vidde i Porsanger viste jeg at det var midt i bjørnens rike og ubevist begynte jeg også å se meg rundt etter slike farer. Biler var det svært lite av så her var kanskje bjørn en vel så stor fare som trafikken tenkte jeg litt paranoid.

Dessverre eller kanskje heldigvis observerte jeg ingen slike skapninger og helt utslitt var jeg sjeleglad når jeg begynte å skimte Olderfjorden i det fjerne. I bunnen kom jeg til E69 som går mot Nordkapp og fortsatte de få kilometerne til dagens mål som var Russenes. Her var det camping, hotell, kro og butikk og jeg valgte hotellet som var billig og mer kan sammenlignes med et motell. Etter en lang dag var det en skikkelig nedtur at det gikk tomt for varmtvann i dusjen med kroppen full av såpe, men jeg pinte meg igjennom og orket ikke å klage. Burgeren etterpå på kroa var derimot en stor opptur og jeg kan aldri i mitt liv huske å ha smakt noe så godt. Trolig hjalp det også godt at jeg hadde fantasert om en burger de siste timene, men jeg ga beskjed om hva jeg mente til kokken som jeg så fikk seg en stor opptur. Det hadde vært noen slitsomme dager frem til nå og kroppen skrek egentlig etter en hviledag, men veikrysset Russens var ikke stedet å tilbringe en dag ekstra og jeg la meg tidlig for å være klar til siste etappe mot Hammerfest.

Dag 7: Olderfjord – Hammerfest (84 km)
Neste morgen var jeg igjen klar til nye utfordringer etter en god «hotellfrokost» på den lokale kroa. Jeg hadde ikke møtt andre tursyklister frem til nå, men på veien fra Nordkapp var det jo nesten ikke mulig å unngå. I det jeg var i ferd med å gjøre meg klar traff jeg en kar fra Nederland som startet på Nordkapp og skulle sykle hjem. Dette var hans andre dag og akkurat som for meg var det tøft for både hode og kropp før han kom inn i rutinen. Jeg ga han noen tips til fine steder langs kysten å se og håpet han ikke bare tok E6 strake kjedelige veien sørover som veldig mange gjør.

Veien gikk fra E69 til E6 og heldigvis var det også her forholdsvis lite trafikk. Det ble noen litt slitsomme stigninger opp på fjellet/vidda før det var strake veien. Etter i overkant av to mil var det takk for meg på E6 denne gang da jeg tok av fylkesvei 94 ved Skaidi mot Hammerfest. På Skaidi var det også en bensinstasjon og en kro hvor jeg tok kaffe og kake før jeg satte kursen videre.

sammenstilling-olderfjord
Noen høydemeter over Hatter fjellet

Fra Skaidi var det 6 kilometer før jeg igjen kom til fjorden som ble fulgt til jeg kom til Kvalsund. Ved Kvalsund var det krysning av brua som går til Kvaløya hvor Hammerfest ligger.

sammenstilling-kvalsund
Ved kvalsundet

Rett etter kvalsundbrua var det en tunell hvor man måtte sykle gamleveien på utsiden.

WP_20130605_035
Sykkelvei på utsiden av tunellen

Et lite stykke på denne veien dukket det opp en meget spesiell stein. Jeg stoppet og leste skiltet at dette var et gammelt Samisk offersted.

WP_20130605_040
Den Samiske offersteinen

Grunnen til tunellen var helt sikkert rasfare noe som det var tydelige spor av på et par plasser.

WP_20130605_047
Steinras på utsiden av tunellen.

Veien videre inn mot Hammerfest var svingete og smal og trafikken økte betraktelig etter hvert som jeg nærmet meg. For første gang opplevde jeg det som utrivelig å sykle med mye trafikk og en betydelig andel tungtransport. Det føltes ikke bra å runde de krappe svingene med motgående trafikk og ikke vite om de som kom min vei var observante. Heldigvis gikk alt helt fint uten noen farlige situasjoner, men jeg var glad når gang og sykkelstien startet et stykke utenfor byen. Det var tydelig at denne byen hadde en helt annen aktivitet enn de jeg hadde besøkt tidligere.

Nok en gang var den en herlig følelse å se målet for dagen og jeg takket isbjørnen som passet på byen. Jeg hadde problemer med å skjønne at de brukte Isbjørn i byvåpenet og det fant jeg først ut etter jeg leste denne artikkelen på min mobil.

Allerede på vei inn i Hammerfest så jeg at her var det mye penger i omløp. Moderne terrasseleiligheter, kulturhus og diverse annen bebyggelse med en moderne arkitektur gav et helt annet inntrykk enn i de andre byene jeg hadde vært så langt.

sammenstilling-Hammerfest1
Hammerfest by

I Hammerfest hadde jeg igjen en avtale med om å få overnatte hos noen i sofasurfing nettverket og etter å ha ringt mannen i huset kom han meg i møte ved kirken. Jeg fikk et fint eget rom og fikk anledning til å ta meg en dusj. Han skulle hente nok en kar fra Frankrike som kom til havna og jeg gikk den korte turen til sentrum for å se på livet.

Været var herlig og varm og uteplassen foran Thon hotellet hadde sol langt utover kvelden. Det var deilig å komme til det som føltes som en liten storby. Her var det nesten flere med andre språk eller andre dialekter enn byens opprinnelige. Det ble litt for mange øl til at jeg følte det komfortabelt å dra tilbake for å snakke med husvertene og jeg ga beskjed om at jeg kom hjem senere. Etter solen forsvant fra Thon hotellet gikk jeg på nærmeste pub hvor det var litt blandet drops, men jeg tenkte at folk er folk. Ved bardisken kom jeg i prat med et medlem av gruppen Unit five som jeg husket godt fra barndommen blant annet med sangen «Æ e nordlending æ». Han var bestekompis med vokalisten Tore Hansen og det var et meget stort sjokk og savn da han døde av kreft. Han hadde fortsatt mange planer for bandet som hadde 40 års jubileum i 2015. Jeg kom hjem alt for sent og var nok heller ikke helt lydløs på vei opp til rommet.

WP_20130605_059
Det ble noen sene nattetimer i Hammerfest.

Dag 8: Hammerfest – Hasvik på Sørøya (6 km)
Etter den fuktige natten tok jeg det rolig og sto ikke opp før mellom ni og ti. Husvertene var oppe og jeg fikk servert god kaffe. Damen i huset jobbet på sikkerhetskontrollen ved flyplassen mens mannen som opprinnelig var fra Sverige, jobbet i kommunen med data som meg. Jeg spurte litt om Hammerfest og den utviklingen som har vært der siden Statoil kom til byen. På 80 tallet var det god vekst, men på 90 tallet havnet de i en nedadgående trend hvor det ble nedleggelse av bedrifter høyere arbeidsløshet, tomme butikker og forfall. De sa det ikke var ulikt slik situasjonen var i Vardø i dag.

Oljen hadde helt klart vært til stor hjelp med arbeidsplasser og økte investeringer i boliger og hos kommunen. Likevel mente de det var en stor bismak med dette. For det første hadde det blitt et veldig press på boligmarkedet som gjorde det vanskelig for yngre å etablere seg. Den største utfordringen var likevel mange tankeløse ansatte tilknyttet Statoil eller underleverandører som gikk rundt i byen og forfektet en holdning at uten dem ville ikke byen vært noen ting. Samtidig hadde de overhode ikke satt seg inn i byens og Finnmarks historie. Lokalbefolkningen som hadde en stor stolthet til sin by, hadde kommet seg styrket ut av mange kriser før og likte naturlig nok ikke slike holdninger. Kvelden før overhørte jeg selv en samtale hvor 4 forretningsmenn satt utenfor Thon hotellet, koste seg med øl og snakket jobb. De bodde på Østlandet og særlig den ene var høyrøstet og virket veldig «important». En lokal dame gikk bort til den høyrøstede og spurte om fyr til røyken og i samtalen sa mannen med ekstra høy røst slik at alle skulle høre det «Du skjønner vi er her for å ordne mer aktivitet her slik at dere får det enda bedre». Kvalmsekk var min tanke og jeg skjønner godt folket blir irritert hvis mange har denne holdningen. Et annet problem særlig de første åra var at de lokale jentene til slutt nektet å gå ut å more seg på grunn av innpåslitne og respektløse mannfolk. Det var slik at de nesten spurte hvor mye de kostet. Dette hadde bedret seg litt etter hvert som mange av de ansatte nå bodde der i stedet for å pendle, men fortsatt var det tilfeller.

Det var veldig interessant å få høre historien fra de lokale som hadde bodd der i mange år. Når jeg fortalte at jeg også jobbet med data kom jeg og mannen fort inn på dette emnet og det var ikke mange sekundene før konen ikke uventet fant ut at det plutselig var noe annet viktig som måtte gjøres. Vi fikk utvekslet litt erfaringer før jeg måtte bevege meg mot byen med mål om å ta hurtigbåt videre.

Det var nok en dag med strålende sol og den varmeste dagen så langt. Da jeg kom på brygga så jeg at det hadde gått en båt tidlig og neste gikk ikke før 16:00. Etter å ha syklet i snitt 10 mil hver dag i en uke var både jeg og kroppen glad for en rolig dag i sola i den fine byen. Her var det bare å kjøpe seg iskrem, kose seg og se på folket. Jeg satte meg midt på torget på et kunstverk av seilskip. Der satt det også 2 gamle menn på minst 80 år hvor den ene hadde med seg en maskin for å få nok oksygen. De snakket om alt og ingenting til det plutselig passerte ei «berte» på deres alder. Den ene hilste og de utvekslet noen ord mens hun gikk forbi med gåstolen. Etter hun hadde passert sa han til sin kammerat «Ho der hu hadd æ løst te å høvle over». Lettere sjokkert spisset jeg ørene og kameraten sa «Meine du no?» hvor han fikk til svar «Nei, no har æ no nok me å få tel å pess». Det er tydelig at det kun er skallet som blir gammelt og utslitt med årene mens man inni er like ung og viril.

Jeg hadde egentlig lyst å vandre i byen hele dagen, men jeg så stadig opp på utkikkspunktet over byen hvor deg slynget seg en sti oppover. Til slutt fant jeg ut at jeg måtte ta turen og gikk opp til sikksakkveien. I dette været var selvsagt slitet lite i forhold til utbytte. En fantastisk utsikt på taket av Hammerfest hvor man fikk et godt overblikk over den fine byen og omgivelsene.

sammenstilling-Sikksakkveien
Sikksakkveien som naturlig nok kun har åpent på sommeren.

SANYO DIGITAL CAMERA
Flott på taket av Hammerfest.

WP_20130606_011
Et utrolig flott syn å se hurtigruta forlate havn fra utsiktspunktet.

På vei ned kom jeg i snakk med en dame som var fra Portugal og hadde flyttet hit med sin mann for 4 måneder siden. Jeg startet samtalen på Norsk og selv om hun sa at hun ikke kunne språket hadde hun på den korte tiden lært seg det mye bedre enn andre som har vært her i årevis. Vi hadde en lang samtale hvor hun ikke hadde noen problemer med å ordlegge seg. Hun jobbet som lærer og i skoleadministrasjon i hjemlandet med en spesiell interesse for språk. Hun fulgte med mannen som fikk jobb i tilknytning til Statoil, men trivdes ikke i rollen som hjemmeværende og ville gjerne bidra i arbeidsmarkedet. Selvsagt ville hun ha en jobb hvor hun fikk brukt sin kompetanse. Jeg håper virkelig for henne og hennes eventuelle nye arbeidsplass at hun allerede er i full gang.

En lang dag i Hammerfest var over og det var endelig klart for å ta hurtigbåten med det de kalte melkeruta til Hasvik på Sørøya. Før jeg dro hadde jeg ringt til stedets hotell og fått høre at de hadde ledige rom, men at prisen var 1400 kr. natta. Jeg bestemte meg derfor for å benytte allemannsretten og overnatte i telt.

WP_20130606_037
På vei bort fra Hammerfest.

Utfarten fra Hammerfest var som en hvilken som helst hurtigbåttur og det eneste litt spesielle var at det var lastet om bord en vaskemaskin og diverse annen last. Når vi kom til neste stopp skjønte jeg at dette var en arbeidshest av en hurtigbåt. Jeg hørte det var mye styr på dekk og gikk ut for å titte. Der holdt de på med å få ombord en stor tilhenger på det lille akterdekket. Det så livsfarlig ut å være den som tok imot og fikk den styrt inn på en ledig plass, men til slutt fikk de den på plass. Jeg gikk inn og satte meg og hørte at det var enda mer romstering ute. Etter en stund gikk jeg ut og da hadde de på et eller annet vis også greid å få ombord en bil slik at det nå var helt fult.

sammenstilling-Hurtigbat
Arbeidshesten Jernøy som var et viktig verktøy for øykommunene.

Turen gikk mellom Seiland og fastlandet hvor vi fikk en god utsikt over Seiland nasjonalpark med flotte fjell og to isbreer. Seiland har kun bosetning på nordsiden og sørsiden av øya, mens store deler av øya hadde et flott og ubeboelig fjellandskap. Damen i paret jeg bodde til i Hammerfest kom opprinnelig fra nordsiden av Seiland, men hadde aldri vært på stedene på sørsiden. For å komme seg til nordsiden gikk det ferge noen kilometer utenfor Hammerfest, mens de på sørsiden måtte stole på hurtigbåten.

WP_20130606_049
Deler av Seiland nasjonalpark.

På sørsiden av Seiland ved Hakkstabben som har en veistubb på 8 km, men ikke fergeforbindelse var det på tide å få av bilen og tilhengeren av igjen. Selv om de med den største selvfølgelighet fikk manøvrert bilen tilbake på land så det skummelt ut slik den tunge metallklumpen vaiet rett over hodene til folk. På kaia sto det en god del biler parkert som nok hadde blitt fraktet på samme måte. Når vi kom frem til neste stopp som var ved enden av veien ved Altneset sto samme bilen vi hadde tatt av der. Han hadde kjørt og kommet frem dit før oss.

sammenstilling-Seiland
Avlessing av bil og gods ved Hakkstabben på Seiland

Neste stopp var på Stjernøya på stedet Bia. Anløp av hurtigbåten så ut til å være en stor begivenhet og en «stor forsamling» på land fulgte med mens vaskemaskin, bildekk og diverse annen gods ble lastet av.

sammenstilling-Havn1
Ankomst og avreise fra Bia på Stjernøya.

Fra Stjernøya bar det ut mot åpent hav som heldigvis var meget rolig denne ettermiddagen. Den store og fjellrike Sørøya kom stadig nærmere og etter ca. 30 min hadde vi lagt til kai ved Hasvik. En nydelig og varmt vær og en blikkstille fjord gjorde at jeg så frem til en overnatting i telt.

WP_20130606_080
Ankomst Hasvik på Sørøya

Sørøya er en del av Hasvik kommune som også består av deler av Stjernøya. En av mange små kommuner i Norge med litt over 1000 innbyggere.

WP_20130606_083
Sørøya som er den del av Hasvik kommune.

Ved kaia var det en åpen butikk slik at mitt innkjøp av et par pils og proviant i Hammerfest var unødvendig. Min plan var da å ta ferge videre neste morgen og jeg forhørte meg på butikken om teltplasser i området. Deres beste tips var ved stranden rett ved fergekaia og jeg fulgte rådet. Det var litt «creepy» at det lå en kirkegård like ved, men med midnattssol fant jeg det forsvarlig å slå opp teltet der. En fantastisk kveld med sol, varme, ikke et vindpust, få insekter og en utsikt som var vanskelig å slå.

Da jeg skulle slå opp teltet fikk jeg en lite hyggelig overraskelse. På overfarten med hurtigbåten hadde min sykkel veltet og det viste seg at det hadde gått hull på en halvliter ølboks. Alle klærne mine var nå dynket i alkohol og vaskemaskin var mangelvare. Det var bare å lufte klærne og håpe at dunsten ble borte. Jeg fikk ikke anledning til å vaske resten av turen og hvis det var noen som så en halvsprek kar syklende som luktet øl så var han helt edru.

WP_20130606_088
Godt fornøyd med overnattingsstedet.

SANYO DIGITAL CAMERA
Det er noe eget å kose seg med en halvliter etter en dags slit med en slik utsikt.

Dag 9: Hasvik – Breivikbotn – Hasvik – Øksfjord – Skjervøy (55 km)
Jeg våknet tidlig denne herlige morgenen og så på en flott utsikt fra min gratis overnatting. Det er fint å ligge i telt spesielt med slik vær og utsikt, men ikke all verdens komfort i det lille teltet og lette sovemadrassen. Jeg sto derfor opp med glede klokken 05:45 og gjorde meg klar til dagens utfordringer. Min opprinnelige plan var å ta første ferge til Øksfjord, men jeg ombestemte meg og ville se litt av Sørøya mens jeg først var der.

WP_20130606_093
Ferga jeg skulle ta senere var på plass og skjermet ikke for den fantastiske «romutsikten»

WP_20130607_001
Morgenstemning klokken 06:15 i Hasvik.

Jeg pakket alt klart, men lot bagasjen stå igjen før jeg syklet mot Breivikbotn 16 kilometer unna. Etter et par lange slake bakker åpenbarte det seg et utrolig flott landskap hvor veien så ut til å være hugget inn i fjellveggen. Det var heldigvis ikke så ille, men det var en slitsom distanse med opp over fjellet og så ned til havet og over neste fjell. Jeg var glad den tunge oppakningen lå igjen slik at jeg kunne nye turen.

SANYO DIGITAL CAMERA
Var fasinerende å se veien slynge seg i fjellene og vite at snart skulle jeg sykle forbi.

SANYO DIGITAL CAMERA
Utsiktspunkt

Da jeg kom til Breivikbotn var ikke klokken mer en ca. 08:00. Jeg syklet inn på et tun med hytter hvor det var kafeteria skilt, med et lite håp om at noe var åpent. Der sto det en hel gjeng med karer som jeg på 100 meter avstand av en eller annen grunn så var Russisk. De var på fiskeferie, men engelskkunnskapene hadde de lagt igjen hjemme. Jeg spurte først om kafeteria så om påfyll av vann, på Engelsk og så på fingerspråket, men alt jeg fikk tilbake var «Njet».

Jeg ga fort opp det russiske prosjektet og syklet mot sentrum hvor det eneste som var åpent på det lille stedet var Sparebanken Nord-Norge. Her fikk jeg uttak av vann uten så mye som en krone gebyr av den hyggelige gamle damen.

Jeg hadde lyst til å sykle helt ut til Snøvær, men det var ikke tid på grunn av fergeruten. Det var derfor bare å sette kursen tilbake.

WP_20130607_026
På vei tilbake mot fergeleie på Hasvik hvor fastlandet kan skimtes i bakgrunnen.

WP_20130607_027
En liten privat kai i før Hasvik.

Vel tilbake i Hasvik var det bare å laste opp sykkelen å vente et par timer til neste ferge over til Øksfjord. Det var en lang overfart og det ble god tid en liten dupp og lading av smarttelefonen. Jeg begynte også å se på hvordan komme seg videre fra Øksfjord og tunellen på over 4000 meter bekymret meg. Etter noen søk på google hvor det eneste som dukket opp var at den kanskje var Norges farligste tunell fant jeg ut at å sykle gjennom var uaktuelt. Jeg fant ingen informasjon om det var mulig å sykle på utsiden og måtte vente til jeg fikk snakket med de lokalkjente i Øksfjord.

sammenstilling-Loppa
Øksfjord kai i Loppa kommune.

Vel fremme i Øksfjord snakket jeg med flere, men ingen kunne fortelle meg om det var mulig å sykle på utsiden og jeg tok derfor ikke sjansen på bomtur. Jeg studerte kart og fergeruter med et håp om å komme meg videre langs øyene, men alle ruter endte tilbake igjen i Øksfjord. Jeg vurderte så en tur for å sykle på Øya Loppa for så senere på kvelden å ta hurtigruten, men jeg ville ikke kommet tilbake tidsnok. Konklusjonen til slutt ble at jeg måtte være i Øksfjord til neste hurtigrute gikk videre.

Øksfjord var et fin lite sted med stupbratte fjell helt inntil og steinurer som så faretruende ut. På et serveringssted kom jeg i snakk med den lokale eieren og et par fra Østlandet. Jeg spurte eieren om det ikke var fare for ras med fjellene så nærme og det kunne han bekrefte. For en tid tilbake hadde en stor stein rasert et hus og det var kun kort tid siden veien var stengt grunnet ras på de få hundre meterne mellom fergekaia og sentrum. Han bodde selv tett inntil fjellet, men han kunne ikke styre over skjebnen og sov godt om natta.

Paret fra Østlandet var her på ferie på det som viste seg å være hennes fars hjemsted. I barndommen hadde de hver sommer kjørt den lange veien fra Oslo, men nå kom de dit med hurtigruten fra Trondheim. Av alle ting kom vi inn på Breivik og jeg fikk høre historien om bomben fra mannen som jobbet i Postgirobygget for Aftenposten ikke langt unna regjeringskvartalet. Han hadde vært i artilleriet i forsvaret, men lyden fra bomben var noe han aldri hadde hørt før. En skarp og høy lyd med påfølgende trykkbølge som gjorde at bygningen ristet. Jeg fikk den grusomme virkeligheten litt nærmere ved å høre denne beskrivelsen.

Om det nå er steinras, bombe eller noe annet farlig så er vel kanskje konklusjonen at man ikke bør være på feil sted til feil tid og det beste er å gjøre som han i Øksfjord og la skjebnen bestemme.

Etter hvert beveget jeg meg ned på kaia hvor hurtigruten skulle komme. En gammel mann satte seg på samme benk og jeg var i det pratsomme hjørnet og tok kontakt. Han fikk vite at jeg syklet Finnmark og han kunne fortelle at han tidligere reiste hele Nord-Norge med jobben. Han drev salg av kaker fra eget firma med det selvbeskrivende navnet kakemannen. Nå var han blitt dement slik at kona måtte låse døra på kvelden slik at han ikke forsvant. Han hadde innfunnet seg med sykdommen og var lykkelig og min antagelse på at alle demente ble deprimerte var feil. Han virket forså vidt rimelig klar til jeg skulle reise meg for å gjøre meg klart til turen da han sa «Å, e du på sykkeltur?».

Klokken 15:30 var hurtigruta endelig her. I forhold til de andre båtene jeg hadde tatt var MS Vesterålen mye mindre og den så litt rar ut. Min første følelse var at jeg ble litt skuffet over transport med denne farkosten. Det skulle fort endre seg når jeg kom ombord. Båten føltes mye mer personlig og hjemmekoselig enn på de andre båtene jeg hadde tatt. I tillegg hadde den helt klart beste utsikten fra den som kan sammenlignes med vinterhage i baren på toppen av skipet. Passasjerene virket også mer avslappet og fornøyde enn på de andre båtene og dette var første gang jeg følte meg hjemme på hurtigruta. Det gjorde heller ikke noe at været og fjellene var fantastisk dette strekket.

Jeg snakket med en ansatt som kunne fortelle at de fleste langveisfarende passasjerene ble litt skuffet første gang de så båten. Når de hadde vært der en stund og fikk mulighet i enkelte havner til å besøke andre hurtigruteskip sa samtlige at det var uaktuelt å bytte skip. Tidligere hadde hurtigruta 4 stk. av denne typen, men nå var det dessverre kun denne igjen. Hvis jeg en gang i fremtiden skal ta en lengre reise med hurtigruta er det helt klart MS Vesterålen som blir båten.

sammenstilling-MSVesteralen
Ombord på MS Vesterålen på vei mot Skjervøy.

Klokken 19:00 var den fine turen over og natten skulle tilbringes i Skjervøy. Jeg tok inn på Hotell Maritim som lå rett ved kaia. Et litt slitent familiehotell med svært få gjester på denne tiden før sesongen. Jeg fikk beskjed at denne fredagskvelden skulle dansebandet Rikingan spille og at jeg som gjest hadde gratis adgang. Musikksjangeren er kanskje «litt» på siden av min og jeg klarte vel ikke helt å skjule det og fikk uoppfordret rommet med minst støy fra restauranten. I det jeg gikk mot rommet var bandet i full gang med å rigge seg til.

Norge spilte fotballkamp mot Albania denne kvelden og siden kanalen ikke fantes på rommet tok jeg en tur i baren som var tom. Her hadde de derimot muligheter til å vise kampen og jeg satt alene å så på storskjerm med et dårlig tv-signal som stadig frøs til. Dette var like tragisk som selve fotballkampen og noen øl gikk ned mest i frustrasjon over Norges prestasjoner.

Etter å ha pint meg i gjennom 90 minutter med fotball fant jeg ut at danseband neppe kunne være verre enn dette og jeg tok en titt inn hvor de nylig hadde kommet i gang. Der satt det et stk. publikum og et noe demotivert band fikk litt håp når de så meg i døra. Jeg hadde ikke lyst til å doble antallet besøkende og trakk meg stille unna. Jeg snakket i stedet med sønnen til hotelleieren som var ansvarlig for å ta inn den noe stive prisen på 200 kr. Da kom det et par gamle gamle karer og han skrønte så godt han kunne da de spurte om det var mange gjester. De betalte seg inn og etter noen pils til så havnet også jeg i det gode selskap med danseband og på det meste 10 stk. publikum. Jeg så det tragikomiske i hele situasjonen og hadde det veldig gøy sammen med de få, men hyggelige Skjervøyværingene.

sammenstilling-skjervoy
Opplevelsene fra Skjervøy

Dag 10 og 11: Skjervøy – Tromsø – Tromsø flyplass (40 km)
Neste morgen var det klart for siste etappe inn til Tromsø. Jeg hadde et ønske om å holde meg lengst mulig ut mot kysten og unna E6 og hadde et håp om å finne ferge/hurtigbåt som gjorde det mulig for meg å sykle til Tromsø via øyene utenfor byen. Lørdag var et uheldig tidspunkt da det ikke var mulig å finne ruter som passet. Jeg vurderte da å sykle via E6 og ta fergen til Lyngseidet, men klokken hadde blitt så mange at jeg ikke rakk siste ferge. Eneste alternativet som gjorde at jeg rakk flyet neste dag var derfor å ta hurtigruta den siste etappen inn til Tromsø.

Det ble en veldig lang dag i lille Skjervøy hvor jeg benyttet tiden til å sykle litt rundt i nærområdet. Jeg ble også godt kjente med venterommet på kaia og alle «rånerne» som hadde fast snuplass ved kaia på sine utallige runder gjennom sentrum. Klokken 19:00 kom endelig MS Nordkapp som også var et nytt bekjentskap. Nå var det slutt på den hjemmekoselige følelsen fra MS Vesterålen og tilbake til cruiselivet.

sammenstilling-Nordkapp
Nordkapp legger til kai i Skjervøy

Naturen siste biten var også helt fantastisk og været som hadde vært med meg hele turen var fortsatt på min side.

sammenstilling-Tiltromso1
Litt småkaldt på dekk, men vel verdt det med denne utsikten.

For første gang på hurtigruteturene opplevde jeg å se møtet med Nordgående hurtigrute. Jeg skvatt når de hilste med tåkeluren og det var et meget spesielt og vakkert møte. Naturen og været i område gjorde hjalp nok godt på helhetsinntrykket.

WP_20130608_037
Vi møter nordgående hurtigrute på vei mot Tromsø.

Hurtigrutavideo
Trykk for å se en liten videosnutt av møtet.

I pianobaren på skipet spilte en flink Engelsk trubadur som fikk stemning i den litt sløve forsamlingen. Han hadde god humor og når han kom med den tørrvittige kommentaren «And to the right you could see another beautiful mountain» lo også jeg godt. Han hadde sikkert kjørt ruten mange ganger og jeg kjente selv at nå klarte jeg ikke å ta inn mer vakker natur. Det var derfor godt at reisen straks var slutt.

Etter 10 dager på farten fra Kirkenes krysset jeg først på vei inn til Tromsø punktet som var lengre syd for utgangspunktet. Jeg hadde på en måte en følelse av at jeg hele turen syklet sydover så dette var litt rart å tenke på. Tromsø var også vakker sett fra sjøsiden når vi gikk i havn 23:45. Jeg tok inn på det flotte hotellet like ved kaia og gikk en tur ut på livet for å feire at jeg endelig var fremme. Hvem andre enn naboen traff jeg ute denne kvelden som var på konferanse i byen.

Neste morgen var det bare å ta fatt på de siste 7-8 kilometrene til flyplassen. Det var en litt slitsom kneik over byen før jeg kunne trille ned til Langnes lufthavn. Jeg hadde underveis vært i kontakt med en sportsbutikk i byen og fått noen kjente til å bringe en tom kartong for sykkelen til flyplassen. Heldigvis hadde jeg god tid da det var et strev å få skrudd sykkelen fra hverandre og pakke inn spesialbagasjen. Jeg tenkte nesten at det hadde vært enklere å sykle hjem, men slo fort denne tanken bort når jeg kom på slitet underveis.

sammenstilling-Tromso

Oppsummert
Nok en uforglemmelig og lærerik tur hvor jeg føler jeg kom litt på innsiden av folket i Finnmark. Denne og de andre reisene har helt klart gitt meg en økt respekt for folket i kyst Norge, samtidig som jeg har sett hvor forskjellig de hverdagslige utfordringene er i vår langstrakte land. Alle i rikspolitikken skulle egentlig ha tatt seg en tilsvarende tur på sykkel. Når det gjelder gjennomføringen ble det en flott kombinasjon med sykkel og hurtigrute og eneste jeg har å sette fingeren på er et ønske om å kunne planlagt siste del inn til Tromsø bedre. Det ble en flott tur med hurtigruta, men kunne tenkt meg å sykle på en del av øyene i område. Samtidig er litt av sjarmen at man detaljplanlegger underveis og er åpen for endringer slik som for eksempel den fantastiske turen til Hamningberg.

Reklamer

2 tanker på “Storslagen natur og flotte mennesker langs finnmarkskysten i 2013

  1. Hej. Jag og min venninne ska sykle K-nes – Hamningberg- Vadsø om et par uker. Vi flyger fra T- ø til K-nes og returnerer samme vei. Ser at du skruer især din sykkel ….. Er de noe som du rekommenderer for at unngå skader på sykkelen?
    Hilsen / Margareta Tromsø

    • Hei Margareta,

      Jeg var innom en sykkelbutikk og fikk en pappeske som passet til sykkel. Jeg skrudde av pedaler, forhjul, sete og vred styret slik at det passet i ekse. Luft ble tappet ut av hjulene og forhjul samt sete ble plassert midt i ekse. Fikk ingen skader på sykkel.

      Dere får ha en herlig tur i det flotte landskapet 🙂

      Hilsen
      Kay

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s