Langs Øst- og Sørlandskysten i 2010

Mine forventninger før turen nedover Norges mest befolkede område var mye trafikk og litt mer reserverte mennesker. Det var helt feil og jeg fikk en overaskende hyggelig og variert tur på lite trafikkerte veier/stier mellom de flotte kystbyene nedover Øst- og Sørlandet.

For planlegging og gjennomføring av turen kjøpte jeg kartene Sørnorske Hjulgleder Nordsjøruta øst og Nordsjøruta vest som var avgjørende for at reisen ble så bra. Rutene inneholder mange spennende og lite trafikkerte veier, kyststier, kongeveier osv. Et Norgeskart med sykkelrutene var også nyttig for å få en bedre oversikt. Hele ruten var også merket med Sykkelvei 1 skilt, men det hendte man overså skilt og kart var derfor som jeg ser det nødvendig.


Ruten var merket med Sykkelvei 1 som dette.

Ruten: Svinesund – Farsund (553 km)

Dag 1: Halden – Svinesund – Horten (100 km)
Jeg kom med toget til Halden hvor jeg først syklet en runde opp til festningen. Område med var preget av at «Allsang på grensen» var i full gang på kveldstid. En fin by som jeg ikke tok meg tid til å bli bedre kjent med. Jeg ønsket å starte turen i Sverige og syklet derfor til Svinesund, hvor det ble kjøpt inn drivstoff i form av bananer, brød og Svensk Grilstad salami.


Fra Halden og Norgesgrensen ved Svinesund

Fra Svinesund gikk turen i retning Sarpsborg hvor jeg tok en titt på «vakre» Borregaard fabrikker på vei inn til byen. Det ble en kjapp matpause i en by som ikke utmerket seg som vakker.

Fra Sarpsborg fortsatte jeg mot Fredrikstad hvor jeg fulgte Glommastien med fin natur og en grei avveksling til alle milene på asfalt. Været var grått når jeg kom inn til Fredrikstad brygge og det så litt småskummelt ut i forhold til regn.


Utfordringer langs Glommastien og Fredrikstad brygge.

Jeg fortsatte mot neste by som var Moss og tenkte på kontrastene med denne turen i forhold til kystriksveien mot Bodø. På samme tiden som jeg nordover så et fjell nærme seg hadde jeg nå vært innom 3 store byer.

Når jeg kom til fergen Moss – Horten kom de første regndråpene og på andre siden av fjorden opplevde jeg for første gang på mine turer å måtte ta på meg regnjakke. Dagsetappen var over og det ble ikke telt i Horten denne natten.

Dag 2: Horten – Larvik (110 km)
Når jeg var klar for avreise neste morgen var regnet borte og solen varmet. Slik holdt det seg resten av turen. Fra Horten fulgte jeg veldig fin kyststi som gikk helt til Tønsberg. Flott natur hvor jeg syklet i skogen ut mot fjorden og det ofte dukket opp lysninger mot skjærgården og strender. Det var badevær og jeg tok meg tid til en av dagens mange is.


Langs kyststien mellom Horten og Tønsberg.

Jeg syklet inn til Tønsberg på bryggen med et yrende liv. Jeg hadde veldig sansen for bryggeområde i byen og det ble tid til en matbit på en av de mange restaurantene. Selv med alle sørlandsperlene nedover er det likevel Tønsberg av en eller annen grunn jeg husker som en av de fineste byene.


Tønsberg

På restauranten i Tønsberg ble jeg sterkt anbefalt å se Verdens EndeTjøme. Det var nesten 40 km ekstra i forhold til rute og jeg var svært i tvil, men kom til at jeg kom til å angre hvis jeg ikke tok slitet. Utover Nøtterøy og Tjøme var det en ille motvind og eneste som holdt motivasjonen oppe var at jeg fikk medvind på vei tilbake. Vel fremme håpet jeg virkelig at det var noe å se og heldigvis var stedet ytterst i Oslofjorden et fasinerende sted. På samme måte som over Trollstigen smakte det ekstra godt å komme frem til flotte områder for første gang, når man har fysisk slitt for å komme dit.


Brua mellom Nøtterøy og Tjøme og Verdens ende

Jeg gledet meg til å sykle tilbake på det flate område i medvind og som riktig var «fløy» jeg tilbake samme veien som jeg kom. Jeg syklet tilbake mot Nøtterøy hvor jeg tok båten fra Tenvik (Nøtterøy) til Engø (Sandefjord). Halvveis kom vi til det som så ut til å være en idyllisk øy med navnet Veieland. Jeg bestemte meg for å gå av og sykle litt rundt. På kaien var det linet opp med trillebårer som var øyas varetransport. Det billøse feriestedet med noen få fastboende var et meget fasinerende sted hvor man kunne kjenne roen senke seg. Midt på øyen var det en uterestaurant hvor jeg i denne varmen og atmosfæren ikke klarte å motstå en halvliter øl til tross for at dagens økt ikke var fullført.


Veieland mellom Nøtterøy og Sandefjord

Tiden for neste avgang mot Sandefjord nærmet seg og jeg måtte motvillig ta farvel med stedet. Det hadde blitt et par rolige timer på båten og øyen så i Sandefjord ble det kun å ta et par bilder før jeg fortsatte mot dagens endepunkt som var Larvik.


Sandefjord

Dag 3: Larvik – Kragerø (70 km)
Det var klart for nok en dag med fint vær, kystnatur og nye byer. Første korte stopp ble Stavern før jeg fortsatte mot båten som gikk mellom Helgeroa og Langesund. Jeg hadde ingen andre forventninger til båtreisen enn at den skulle ta meg over sundet, men fikk her oppleve min flotteste reise i indre skjærgård og ble også seriøst skremt. Den lille båten gikk mellom øyer holmer og skjær i et område kalt Arøya med en fantastisk natur og det ene feriestedet finere enn det andre. Jeg lot som jeg ikke var misunnelig på folket som vinket til båten, mens de solte seg på sin egen brygge eller holme.

Jeg var opptatt med å se på omgivelsen på ene siden og når jeg så fremover oppdaget jeg at båten hadde retning mot et hull mellom to øyer som var alt for smalt til å komme i gjennom. Jeg forsøkte å holde meg rolig, mens jeg med en stor klump i magen spurte en medpassasjer  «Vi skal vel ikke gjennom her?». Jeg fikk til svar «Jo, det går så fint». Når vi kom helt nærme det som kalles Bukkespranget ga kapteinen full gass og fikk båten i gjennom nåløye. Vi var så nærme fjellet på venstre side at det var mulig å strekke ut en hånd og ta på steinene. Denne båtturen kommer helt sikkert på min 10 på topp liste når jeg er ferdig med mitt prosjekt.


Område mellom Helgeroa til Langesund kalt Arøya og den meget trange passasjen kalt bukkespranget.

Turen fortsatte mot Kragerø og Nordsjøruta øst tok meg inn på en gammel grusvei i skogen med noen meget slitsomme bakker. På vei ned så jeg et ukjent skilt som jeg lurte på om var seriøst. Da jeg kom på toppen skjønte jeg at dette var alvor, og jeg måtte derfor pent gå av og trille min tungt lasta sykkel nedover.


Hervikbakken mellom Langesund og Kragerø

På vei inn mot Kragerø ble jeg litt usikker på veien og måtte spørre en forbipasserende. Jeg hadde tidligere passert det jeg trodde var et asylmottak og når Jeg møtte en til farget dame med sitt barn, fikk jeg det for meg at jeg måtte spørre henne på Engelsk. Hun så litt forfjamset ut, men forklarte meg etter beste evne. Når hun gikk videre hørte jeg henne henvende seg til sitt barn på den fineste Kragerø dialekt. Det var bra det var nedoverbakke mot sentrum slik at mine røde kinn fikk avkjøling.

I Kragerø fikk jeg lyst til å unne meg en bedre middag og fant en fin restaurant med uteservering. Jeg sparte ikke på noe og bestilte forrett, hovedrett og dessert fra øverste hylle. Det ble et herlig og dyrt måltid som også inkluderte øl, vin og konjakk.

Etter den søte kløe kommer den sure svie, og utfordringen kom når jeg skulle sykle de 6 siste kilometerne til en camping utenfor byen. En fullstappet mann med alkohol i blodet på en tungt lasta sykkel i kupert terreng, er ingen god kombinasjon. Jeg slet noe voldsomt opp bakkene og det kjentes ut som om all kondis var borte og at hode skulle sprenges. Jeg kom meg likevel velberget frem og fikk en god natt i mitt lille telt.


Kragerø

Dag 4: Kragerø – Risør (25 km)
Jeg pakket sammen tidlig neste morgen og rakk første fergen fra Fjordbåt mellom Kragerø og Stabbestad. Jeg med sykkel og en bunke med aviser og annen post var eneste som skulle leveres denne morgenen og det var litt spesielt å være eneste passasjer på en stor ferge.


Mannskapet på fergen Jesper fra Kragerø til Stabbestad hadde en stri tørn denne morgenen med meg som eneste passasjer.

Det var helt vindstille når jeg fortsatt turen og etter ca. 8 km kom jeg igjen ned mot sjøen og fikk for første gang på turen se en blikk stille fjord.


Morgenstemning nord for Risør på grensen mellom Telemark og Aust Agder.

Jeg passerte grensen mellom Telemark og Aust- Agder og var kommet til Sørlandet. Etter 2 mil kom jeg til fergeleiet mellom Øysang og Risør. Fergen MF Øisang var en attraksjon i seg selv som Norges eneste ferge i tre med en kapasitet på hele 2 biler.


Norges eneste frege i tre mellom Øisang og Risør

Fergen gikk i skjærgården og innseilingen til vakre Risør var spesiell. Den la til midt i sentrum og der og da bestemte jeg at i denne byen ville jeg tilbringe resten av dagen og natten.

I Risør var det et yrende liv og de klargjorde for trebåtfestivalen som skulle starte neste dag. Jeg var heldig og fikk et ledig hotellrom i sentrum og hadde en fin dag hvor jeg tok ferge ut til Risøya for bading og avslapping. Etter middag på kvelden var jeg innom en pub hvor jeg traff min store fotballhelt fra ungdommen som var Myggen.


Risør hvor det ble klargjort for trebåtfestival.

Dag 5: Risør – Grimstad (85 km)
Det var herlig med en kort etappe dagen før og både jeg og kroppen var neste morgen klar til flere fysiske utskeielser. Første byen jeg kom til denne dagen var bokbyen Tvedestrand. Dette var nok en fin sørlandsby hvor det spesielle var antallet bokhandlere i handlegaten. Jeg var en liten time i byen før jeg tråkket videre.


Fra bokbyen Tvedestrand

Neste by var Arendal som var litt større enn jeg hadde forventet. Det var et fint bryggeområde hvor jeg kjøpte en god sjødyrsalat før jeg syklet videre sørover.

Denne strekningen var også fin med lite trafikk. Frem til nå hadde jeg ikke vært en meter på E18 og jeg var forundret over at det var mulig å finne veier med så lite trafikk på Øst- og Sørlandet.

Dag 6: Grimstad – Kristiansand (53 km)
Nasjonal sykkelrute 1 trakk meg nå mot nok et spennende veivalg jeg aldri ville funnet på egen hånd. Fra Grimstad syklet jeg noen kilometer før jeg kom inn på Vestlandske hovedvei mellom Grimstad og Lillesand. Det var en meget flott og samtidig slitsom rute i de bratte stigningene opp fra Grimstad til man kom på «fjellet». Nedstigningen og  ruten inn mot Lillesand var også spesiell med sykling langs bekker og vann.

 Ruten mellom Grimstad og Lillesand langs Vestlandske hovedvei.

Sykkelruten ønsket nå å ta meg lengre inn i landet og jeg hadde derfor opprinnelig planlagt å ta båten gjennom Blindleia fra Lillesand til Kristiansand. Jeg ble for sen til avgangen og forhørte meg litt om hvordan det var å sykle gamle E18 som gikk nærmere fjorden. Jeg fikk bekreftet at trafikken var så lav at det ikke skulle være noe problem. Det stemte veldig bra og jeg så flere fine naturperler, jeg aldri hadde lagt merke til de gangene jeg hadde kjørt samme strekning. Kristiansand viste seg fra sin beste side med varme og solskinn og det var fint å sitte på bryggen å se på alle glade menneskene. Jeg fant ingen god grunn til å sykle videre og rettferdiggjorde for meg selv at jeg fortjente hotell denne natten.


Vel fremme i byen tok jeg inn på hotellet og fikk en god utsikt over område mot sjøen.

Dag 7: Kristiansand – Farsund (110 km)
Reisen så langt hadde vært variert med mange inntrykk fra natur, byer og mennesker. Harddisken begynte derfor å fylles og jeg var derfor svært klar for å avslutte turen med siste etappe til Farsundsområde hvor resten av min familie ferierte.

Sykkelruten avmerket på Nordsjøruta vest viste en omvei langs Gamle Mandalsvei som helt sikkert var en flott naturopplevelse, men jeg hadde mest fokus på å komme til bestemmelsesstedet denne dagen, og valgte derfor å følge sykkelstiene ut fra Kristiansand. Resten av turen til Mandal fulgte jeg sykkelrute 1 og jeg kom til en liten og fin by hvor jeg spiste en meget god fiskesuppe på en uterestaurant på kaien.


Langs ruten fra Kristiansand mot Farsund.

På vei ut av Mandal klarte jeg å miste Sykkelvei 1 skiltene og rotet meg skikkelig bort. Litt ironisk at jeg hadde hatt grei kontroll i alle andre større byer, men at det var i lille Mandal jeg mistet retningen. Det gikk ca. 30 minutter før jeg endelig kom på rett spor.

Det er ingen dans på roser å sykle i det kuperte terrenget på Sørlandet og siste biten fra Mandal til Lyngdal var et forferdelig slit. Opp og ned åser som var så bratte og høye at jeg ønsket de hadde bygd tunell. En siste ås/fjell mot Lyngdal hvor den bratte stigningen var så lang at jeg ikke trodde den skulle bli ferdig, tok nesten knekken på all motivasjon. Så nærme målet, men likevel så langt unna. Når jeg endelig kom helt utslitt til Lyngdal ville ruten ta meg på nok en kupert rundtur mellom Lyngdal og Farsund. Det var bygd ny vei med tuneller på det flate område langs fjorden. Dette er en strekning med mye trafikk, men jeg valgte likevel å ta denne da jeg viste det var mulig å følge store deler av ruten langs gamleveien på utsiden av tunellene. En mil senere rullet jeg endelig inn på gårdsplassen på Kollevoll og slitet var over.

Med familie på Sørlandet har vi mange ganger kjørt nedover E18 og E39, som de fleste andre hovedveier ikke byr på de store opplevelsene. Denne sykkelturen åpnet virkelig øynene for hvor vakkert det er nedover Øst- og Sørlandskysten. Vi tar nå alltid en liten avstikker på bilturene sørover til et av stedene jeg opplevde på veien.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s