Spennede tur mellom Namsos og Brekstad i 2008

På strekningen fra Namsos til Brekstad var det umulig å finne en rute som fulgte kysten så mye som jeg ønsket. Dette ble derfor turen med minst spennende kystnatur, men jeg fikk nok av spenning på en sykkel som nesten kollapset.

Ruten fra Namsos til Brekstad (204,6 km)
Jeg hadde under planleggingen gjort mitt ytterste for å finne ruter kombinert med båt for å komme lengst mulig mot kysten. Dette fant jeg ikke og ruten måtte derfor gå lengre inn i landet enn jeg ønsket. For å kompensere dette hadde jeg planer om noen omveier ut mot havgapet, men som du kan lese gikk også dette skeis.

Dag 1: Namsos – Osen (77,1 km)
På samme måte som når jeg syklet Kystriksveien til Bodø kom jeg med buss fra Stjørdal til Namsos. Starten på turen ble så lite spennende som å sykle tilbake samme veien som jeg kom fra i 3 mil før jeg tok av FV 715 mot Osen. Som alltid ser man mye mer fra sykkel og strekningen ble ikke så kjedelig som jeg hadde fryktet.

Fra jeg tok av Fv715 fulgte jeg elven Øyensåa opp over toppen til en fin innlandsnatur med vann og elven Meungelva som rant ned på andre siden. Det gikk videre via noen vann til Steindalen hvor Steindalselva tok over.

I Steindalen fikk jeg en forsmak på hva som skulle komme. Mens jeg syklet ned en bakke på min tungt lasta sykkel hørte jeg plutselig en stygg metallyd som jeg kjente alt for godt. En eike hadde røket og det ble litt sleng i bakhjulet. Jeg har lært meg å skifte eike og rette hjul, men den tingen jeg hadde glemt denne gangen var eiker. Å sykle uten en eike er uansett ikke noe problem og jeg fortsatte mot Osen hvor det sikkert var en sportsbutikk.


Strekningen langs FV715 mot Osen som følger elver og vann.

Nedover en bakke i Steinsdalen møtte jeg en flokk med dyr som ble livredde da de så denne rare skapningen i selvlysende klær. De gjorde bokstavelig talt en kuvending og sprang i full vart nedover veien. For og ikke skremme de unødig holdt jeg god avstand og jeg hadde heller ikke lyst til å sykle slalåm mellom vettskremte kyrene. De fortsatte derimot i full fart og jeg fant ut at det eneste som kunne roe de og få meg forbi var å la det stå til. Med frykt i blikket syklet jeg gjennom en flokk med kalver og kyr, men når jeg til slutt passerte leder kua så jeg i blikket at hun var 10 ganger så redd som meg.

I en av de siste bakkene ned mot Osen hørte jeg nok en eike ryke, men nå var det heldigvis kort igjen til stedet.

Jeg hadde nå syklet en øde strekning på 4 mil med kun noen gårder og som i en oase uten noe tilhørende tettsted dukket Osen Kommunesenter opp. Et stort og i mine øyne malplassert tun og jeg var ikke i tvil om hva som var største arbeidsplass i bygdekommunen. Kommunen som har så vidt 1000 innbyggere og som i 2011 ble kjent for at de er en av to kommuner i Norge som har ingen innvandrere.


Deler av tunet med kommuneadministrasjonen i Osen.

Det var på tide å ta kveld og jeg satte opp telt på Osen Fjordcamping, som var i flotte omgivelser ved utløpet av Steindalselva.

Utsikt fra Osen fjordcamping.

Dag 2: Osen – Åfjord (70,3 km)
Neste morgen var mitt mål å finne en sportsbutikk, men eneste butikken i Osen var en Coop hvor eiker ikke var i sortimentet. Med to eiker i manko hadde jeg ingen lyst, men lite annet valg enn å fortsette den øde strekningen på 7 mil mot Åfjord.

Like fort som jeg kom til oasen Osen var jeg ute i ødemarken igjen i det kuperte innlandsterrenget. Jeg følte meg veldig alene med skranten sykkel og syklet så forsiktig jeg kunne slik at flere eiker ikke skulle ryke. Ting gikk veldig fint i den litt ensformige naturen med skog, elver og vann helt til det var ca. 15 kilometer igjen til Åfjord. Da gikk en eike til og jeg begynte å bli seriøst redd for at hele hjulet skulle bryte sammen. Slengen på hjulet var nå så stor at jeg måtte koble ut bak bremsene. Jeg kom meg på kvelden likevel inn til Åfjord hvor jeg tok inn på hotellet, og feiret at jeg var reddet med et par pils.

Dag 3: Åfjord – Brekstad (57,2 km)
Frem til nå hadde det blitt litt mye skog og berg og lite fjord og jeg planla derfor 8 mil ekstra med overnatting på Stokkøya, før jeg dro videre sørover.

Åfjord har to sportsbutikker og fortvilelsen var stor da selv de ikke hadde eiker. Jeg vurderte også å kjøpe nytt hjul, men de hadde ikke et som passet. Hva gjør jeg nå? Stokkøya turen ble skrinlagt og jeg kastet en tung bukse og en ekstra 1 1/2 l flaske med vann. Litt lettere tok jeg sjansen og fortsatte på nok en øde strekning mot Brekstad. Kun en mil utenfor Åfjord røyk eike nummer 4. Nå var nervene i helspenn og jeg vurderte å vente på buss eller returnere til Åfjord. Den tåpelige stoltheten fikk meg likevel til og fortsette nå med enda mindre oppakning.

Uten at flere eiker røyk kom jeg meg til slutt helt til Brekstad hurtigbåt kai og kunne roe ned nervene. Hele denne turen føltes litt som en transportetappe hvor jeg på grunn av de tekniske utfordringene mistet litt fokus. Jeg ble likevel noen erfaringer rikere.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s